Fagorganisert i 36 år

Akhtar Hussein kom til Norge i 1971 og har vært fagorganisert i over 36 år.

Publisert: 16.01.2009
Forfatter: Mahmona Khan, LO-Aktuelt
Fotograf: Sissel M. Rasmussen og privat bilde fra 70-tallet

Engasjement med stil!
Akhtar Hussein har engasjert seg i fagorganisasjonen i hele sitt ykesliv, og per i dag er det 36 år. Les den spennende historien om Norges første innvandrer som fikk tillitsverv i Norsk Nærings- og Nytelses-middelarbeiderforbund (NNN) i 1978. I dag er han klubbleder for tre avdelinger i Vectura AS.

 

Ung, full av mot, eventyrlyst og drømmer, reiste han sammen med en kamerat i 1971 til det som ble forespeilet som mulighetenes land, Danmark. Det de ikke visste, var at landet hadde innført innvandringsstopp året før de kom dit. Nyheten knuste de unge mennene som hadde dristet seg ut på eventyr. De bestemte seg derfor for å benytte muligheten og være turister den ene uken de var i København. Det første besøket ble lagt til det berømte tivoliet og resten av dagene gikk med til å vandre i byen.

Toget til Oslo
Det var under denne vandringen de traff på en av sine landsmenn. Mannen hadde bodd i Danmark det siste året og hjalp de nyankomne videre mot penger. Gjennom ham fikk de vite om Norge. Landet de ikke visste at fantes og som lå enda lengre nord. Mot et par dollar fikk de vite om den raskeste og sikreste veien inn til Norge. – Ta toget, fikk de beskjed om og det gjorde de.

Blide og fornøyde ankom de Oslo i mars 1971 og begynte å søke etter jobb. Akhtar havnet kort tid etter hos Grorud Jernvarefabrikk. Et jernstøperi hvor han ble jobbende i seks år. Han lærte seg språket fort og fikk snart også tilbud om å melde seg inn i Jern og Metall. Han takket ja, selv om han ikke helt skjønte hva innmeldingen innebar. Da han begynte å se fordelene, var han ikke sen om å verve alle sine landsmenn på arbeidsplassen.

Jarlsberg industrier
I 1977 flyttet han over til drikkevareindustrien, til det som het Jarlsberg. Han ble valgt som vararepresentant allerede på sitt første fagforeningsmøte.

I dag 29 år etter er han fortsatt i drikkevareindustrien, men jobber hos Norges største totalleverandør av vin og brennevin, Arcusgruppen AS. Vi tropper opp på Haslevangen 16, der Arcus holder til og får utdelt et besøksskilt. Før vi rekker og klistre skiltet, kommer en blåkledd, mørk, myndig og staut fyr inn. Det er Akhtar, han hilser og går mot døra som peker mot det røde bygget. Vi følger etter, går ut og over plassen, opp noen trapper og er inne i det som for mange må være en drømmefabrikk. Her inne lages godsakene av den sterke og flytende typen. Vi føler oss litt som Charlie i sjokoladefabrikken.

Klubbleder
Akhtar tar oss med opp til kantina. Han har ikke spist lunsj. På vei opp trappene hilser han på minst sju stykker og vi hører tilrop. Han er klubbleder for ca 150 medlemmer i et av Arcus-gruppens datterselskaper, nemlig Vectura AS.

Vi setter oss ved et rundt bord i den lyse kantina. Klubblederen spiser suppe, mens vi forsøker å vite hva han er mest opptatt av.

– Vi tillitsvalgte blir valgt av medlemmene. Vårt ansvar er å jobbe for medlemmene, slår han fast.

– Vi må være der sammen med dem, på gølvet, finne ut hva de sliter med og gjøre noe med det, legger han til alvorlig. – Det er bare tull å frikjøpe tillitsvalgte slik at de kan sitte på kontorer. Jeg liker å være på gølvet sammen med gutta, legger han til.

– Meg ser du nok ikke på kontoret, sier han og hever hånden for tiende gang og vinker.

Akhtar mener LO har for mange folk som sitter på kontor.

Vil vite hva folk er opptatt av
– Vil de kjenne på arbeidsfolks pulsåre og vite hva de er opptatt av, må de opp av stolen og ned på gølvet, slik som de gamle gutta i LO og forbundene gjorde, mener han.

Akhtar legger ikke skjul på at han er stolt av fagbevegelsens verdier. Ifølge ham er LOs fremste oppgave å sikre og bevare Norge som et velferdssamfunn.

For tiden er han opptatt av at alle som kommer til bedriften skal få tarifflønn, også arbeidskraft som er innleid av vikarbyråer.

– Det skal være likt for alle, alle skal ha de samme rettighetene, understreker han og fekter med den ledige hånden.

Likt for alle
Han forteller oss om den gangen lønnsslippen viste større beløp enn han ventet. Akhtar gikk straks til sjefen med slippen i hånden. Det kunne da ikke stemme, han hadde jobbet overtid og fikk 100 prosent når han egentlig skulle ha 50, det gikk jo ikke an. Senere viste det seg at denne sjefen hadde inngått en spesiell avtale med noen av arbeidslederne der. Da Akhtar ble arbeidsleder fikk han automatisk den samme dealen.

Han må ha blitt innmari sint, for han rister konstant på hodet når han forteller oss om det. Det ble slutt på den odrningen. Det sørget Akhtar for, her skulle det være likt for alle, 100 prosent for alle eller for ingen.

– Men det er lenge siden, før Vecturas tid, forsikrer Akhtar.

Nei, du er norsk!
Om det å være klubbleder på femte året og ha pakistansk bakgrunn sier han følgende: – Ja, er det ikke flott. Jeg tror de er fargeblinde hele bunten, sier han og ler. Han forteller at enkelte av kollegaene kan sitte å diskutere pakistanere og innvandrere, rett foran ham. – Hei, jeg er også pakistaner, pleier jeg å si da, forteller han. – Nei, du er ikke pakistaner. Du er norsk du, får jeg høre da, forklarer han mens han bretter opp skjorteermet.

– Se her, jeg har da ikke blitt så bleik, spøker han. Når gutta tar opp de kriminelle ungdommene og gjengene, svarer Akhtar, som er temmelig lei hele diskusjonen, at disse ungdommene jo er norske.

– Det er jo det norske samfunnets barn. Hva kan innvandrerforeldrene gjøre. De vil jo ikke ha barnevernet på nakken heller, sier han ertende.

Med Akhtar kan man ikke bare komme her og komme her. Uansett hva det gjelder, kommer meningene rett fra levra.

– Det hjelper ikke å rope ut om rasisme for hver lille filleting. Vi er her for å jobbe, ikke for å holde på med tøv. Gjør man ikke jobben, må man tåle å høre det, uten at det skal kalles rasisme, sier han strengt.

Viktige med tillitsvalgte innvandere
Akhtar mener integreringsprosessen i LO kunne ha kommet mye lenger, hvis man hadde vært flinkere til å synliggjøre og bruke tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn.

Når Akhtar ønsker å koble av, går han lange turer. I sine yngre dager var interessene noe annerledes. Han elsket amerikanske biler. Tidlig på åttitallet fikk han oppfylt drømmen sin om en rød Pontiac Trans Am cabriolet. Han smiler fra øre til øre, bare han nevner den.

Han skildrer en glad solskinnsdag, da han cruiset nedover Lilleakerveien med svarte, store solbriller, taket rullet ned, musikken på full guffe og armen slengt over dørkanten. Han var verdens lykkeligste mann. Plutselig kjørte en ung norsk mann opp ved siden av ham og viste ham fingeren. – Jeg viste ham to fingre, bryter han ut i latter og lager et V-tegn med fingrene. Fredstegnet gjorde mannen paff og han forsvant med en puff. – Han ble nok bare overrasket, humrer Akhtar.

På vei ned viser han oss lagerhallen der han jobber til daglig. På nytt møtes vi av tilrop og Akhtar hilser og klapper omsorgsfullt på mange skuldre. Alle kjenner Akhtar.

Forbundssekretær i NNN, Eystein Gaare, beskriver Akhtar som en real og ærlig kar med realistiske oppfatninger av virkeligheten. Før vi forlater stedet, ser vi ham blant sine kollegaer. Der han trives best, på gølvet. Ingen tvil, han er en av dem.

Utskriftsvennlig side

Kontakt IMDI Tlf: 24 16 88 00 E-post: post@imdi.no Ved feil på nettstedet, kontakt mangfoldsportalen@imdi.no